Blogg, Uslåelig landskap, vakre mennesker og forbausede blikk

De som sier at Sri Lanka er det vakreste land de har vært i, kan jeg ikke gjore annet enn a si meg enig i. Det er ikke bare storslått natur, grønt og vakkert, men menneskene som smiler og ler, luktene, maten og ikke minst gjestfriheten og vennligheten.

Akkurat nå oppholder jeg meg i en by oppe i fjellene i den Sør-Østlige delen av Sri Lanka. To av elevene er i en landsby over en times kjøretid opp i fjellene herifra. De fikk ikke sagt det mange nok ganger hvor overveldet de var av den vakre og urørte naturen, med høye fjell, dype daler, og teplantasjer så langt øyet kan se, mens vi sakte men sikkert kjørte oppover de slingrete fjellveiene. En gang i blant titter det frem templer i de mest sprakende farger og detaljerte utskjæringer. Og like overrasket var de over hvor koselig familien deres hadde forberedt rommet deres, i det nydelige lille huset deres. Men det er ingen luksus de bader i : dusjen er en kran i hagen, doen er ett i hull bakken inne i ett kott. De er virkelig langt ute på landsbygda, men jeg misunner dem den opplevelsen og komme så tett inn på lokalbefolkningen...det er en sjelden vare i nåtidens måte a reise på.

Denne regionen har inntil for noen år siden vært stengt for alle andre enn beboerne og det merkes at her vandrer det sjeldent utlendinger, jeg er den eneste med hvit hud her. Det er en befriende tanke, for her har ikke masseturismen ødelagt det genuine ved det srilankesiske hverdagslivet. Men dere kan tro jeg får mange forbløffede blikk og tiltrekker meg mye oppmerksomhet! Og i det jeg trekker på smilebåndet gliser de fra øre til øre, noen kan bare skryte på seg en tann eller to, men det varmer med så mye godhet.I dag tok jeg turen ut til østkysten for a besøke Arugam Bay, en bortgjemt perle men ansett som blant de ti beste plassene i verden for surfere og her holdes det årlig internasjonale konkurranser. Jeg ble fortalt at grunnen til at de fleste lo og smilte når de så meg, er fordi at jeg med min lyse, ubrente hud er et tegn pa at høysesongen er like om hjørnet. Og det betyr gode tider for de som lever av de få turistene som tar seg bryet med turen ut hit. En tur som er absolutt verdt det, for det er et sted med en behagelig atmosfære og folketomme strender og lokale fiskere som gjerne tar deg med ut en tur i båtene sine.

Vi passerte mange små landsbyer på turen, små hytter lagd av palmer eller/og gjørme, på vakre jorder, ved små elver. Jeg tenkte for meg selv at disse små hyttene deres ser så idyllisk ut, og livet så problemfritt, tenke seg det herlige og avslappende livet. Men ikke mange sekundene går før jeg fylles med en tristhet for det er jo langt ifra realiteten. Her i omradet, med nesten 60% som lever under den nasjonale fattigdomsgrensen, er hver dag en kamp. Mange lever uten rent vann og drikke, og upålitelig regn som fører til dårlige avlinger som igjen fører til lite mat og ingen mulighet for inntekter. Både voksne og barn har mangelfull skolegang på grunn av at fattigdom driver dem tidlig ut i arbeid. Dette fører igjen til mange andre sosiale problemer pga frustrasjonen over egen situasjon og maktesløsheten mange føler ved å ikke kunne forandre på den. Men den kommende uken skal jeg være med rundt å se de mange prosjektene FORUT støtter gjennom lokale partnere, noe jeg gleder med en masse til. Lionel, prosjektlederen her er et av de mest genuine menneskene jeg har møtt, og hans vesen gir deg en følelse av at det er håp for denne regionen.

Siri Sandberg, U-landslinjen, Åsane Folkehøgskole